Digital transformasjon og endringer i arbeidsmodeller har endret cybersikkerhet drastisk. Ansatte må jobbe eksternt og få tilgang til data fra utenfor bedriftsnettverket. De samme dataene deles også med eksterne samarbeidspartnere som partnere og leverandører.
Prosessen med å flytte data fra en lokal modell til et hybridmiljø er ofte et lukrativt agn for angripere å utnytte og kompromittere hele nettverkssikkerheten.
I dag trenger organisasjoner en sikkerhetsmodell som kan tilpasse seg kompleksiteten i post-pandemiske arbeidsmiljøer og eksterne arbeidsstyrker. Denne nye tilnærmingen må være i stand til å beskytte enheter, applikasjoner og data uavhengig av hvor de befinner seg. Dette er mulig ved å ta i bruk en Zero-Trust-sikkerhetsmodell.
Så, hva er Zero-Trust-sikkerhetsmodellen? La oss finne ut av det med Quantrimang.com gjennom følgende artikkel!.
Hva er Zero-Trust-sikkerhetsmodellen?
Den tradisjonelle nettverkssikkerhetsmodellen stoler på enhver bruker og enhet i nettverket. Det iboende problemet med denne tilnærmingen er at når nettkriminelle først får tilgang til nettverket, kan de bevege seg fritt gjennom interne systemer uten mye motstand.
På den annen side ser Zero-Trust sikkerhetsarkitektur på alt og alt som fiendtlig. Begrepet "Zero-Trust" ble først laget i 2010 av John Kindervag - en analytiker ved Forrester Research - og er bygget på kjerneprinsippet om aldri å stole på noen og alltid verifisere alt.
Zero-Trust-modellen krever streng identitetsverifisering av alle brukere og enheter før de gir dem tilgang til ressurser, uavhengig av om de er på eller utenfor nettverket.
Prinsipper for Zero-Trust-rammeverket

Zero-Trust er en strategi der nettverksadministratorer kan bygge et sikkerhetsøkosystem
Zero-Trust-sikkerhetsmodellen er ikke en enkelt teknologi eller løsning. I stedet er dette en strategi der nettverksadministratorer kan bygge et sikkerhetsøkosystem. Nedenfor er noen prinsipper for Zero-Trust-sikkerhetsarkitektur.
1. Kontinuerlig verifisering
Zero-Trust-modellen antar at det er angrepsvektorer både i og utenfor nettverket. Derfor bør ingen bruker eller enhet automatisk stoles på og gis tilgang til sensitive data og applikasjoner. Denne modellen verifiserer kontinuerlig identiteten, privilegiene og sikkerheten til brukere og enheter. Etter hvert som risikonivåene endres, tvinger tilkoblingsforsinkelsen brukere og enheter til å bekrefte identiteten deres på nytt.
2. Mikrosegmentering
Mikrosegmentering er praksisen med å dele opp sikkerhetsperimeter i mindre segmenter eller regioner. Dette bidrar til å opprettholde separat tilgang til separate deler av nettverket. For eksempel vil en bruker eller et program med tilgang til én sone ikke kunne få tilgang til en annen sone uten passende autorisasjon.
Mikrosegmentering bidrar til å begrense bevegelsen til angripere når de får tilgang til nettverket. Dette reduserer kraftig kraften i angrepet fordi hvert segment av nettverket krever en separat autorisasjon.
3. Prinsippet om minste privilegium
Prinsippet om minste privilegium er basert på å gi brukere akkurat nok tilgang som er nødvendig for en brukstilfelle eller operasjon. Dette betyr at en spesifikk brukerkonto eller enhet kun vil få tilgang for ett brukstilfelle og ingenting annet.
Nettverksadministratorer må være forsiktige når de gir tilgang til brukere eller applikasjoner og huske å tilbakekalle disse rettighetene når tilgang ikke lenger er nødvendig.
En policy for minst privilegert tilgang minimerer brukereksponering for sensitive deler av nettverket, og reduserer dermed nedfallet fra angrep.
4. Endepunktsikkerhet
I tillegg til minst privilegert tilgang, tar Zero-Trust-modellen også tiltak for å beskytte sluttbrukerenheter mot sikkerhetsrisiko. Alle endepunktenheter overvåkes kontinuerlig for ondsinnet aktivitet, skadelig programvare eller forespørsler om nettverkstilgang initiert fra et kompromittert endepunkt.
Fordeler med å implementere en Zero-Trust-sikkerhetsmodell

Zero-Trust løser en rekke problemer som ofte oppstår med tradisjonelle sikkerhetsmodeller
Zero-Trust løser en rekke problemer som ofte oppstår med tradisjonelle sikkerhetsmodeller. Noen av fordelene med dette rammeverket for cybersikkerhet inkluderer:
1. Beskyttelse mot interne og eksterne trusler
Zero-Trust behandler alle brukere og maskiner som fiendtlige. Den oppdager trusler som stammer fra utenfor nettverket, så vel som interne trusler som er vanskelige å oppdage.
2. Reduser risikoen for datafiltrering
Takket være nettverkssegmentering er tilgang til forskjellige nettverkssoner strengt kontrollert i en Zero-Trust-modell. Dette minimerer risikoen for at sensitiv informasjon flyttes ut av organisasjonen.
3. Sørg for sikkerheten til den eksterne arbeidsstyrken din
Det raske skiftet til skyapplikasjoner har banet vei for eksterne arbeidsmiljøer. Ansatte kan samarbeide og få tilgang til nettverksressurser fra hvor som helst ved hjelp av hvilken som helst enhet. Endepunktsikkerhetsløsninger bidrar til å holde en slik distribuert arbeidsstyrke trygg.
4. En god investering for å forhindre tap av data
Med tanke på hvor kostbare datainnbrudd kan være, bør implementering av en Zero-Trust-sikkerhetstilnærming betraktes som en stor investering for å bekjempe cyberangrep. Eventuelle penger brukt på å forhindre tap av data og tyveri er vel anvendte penger.